Episode 1: Litt om meg og podcasten

This is the first episode of the Autism podcast, where artists discuss autism and related topics. The host shares ideas for future episodes and mentions a friend with autism who will be invited as a guest. The podcast aims to provide accurate information for professionals and others who work with autistic individuals. The host emphasizes the importance of including the voices and experiences of autistics themselves. They share their own diagnosis of ADHD and Asperger's and how these conditions have impacted their life. They express pride in their autism and advocate for acceptance. The host discusses their experiences with bullying and mistreatment in school and the challenges they face in social and educational settings. They are involved in advocacy work and seek justice for their experiences. Hei og velkommen. Du hører på første episode av Autisme-podden, en podcast av og med artister om autisme og andre relaterte emner. I dag har jeg lyst til å fortelle litt grann om meg selv, og jeg har lyst til å fortelle om noen av de ideene jeg har til episoder. Noen av de ideene er også foreslått av andre. Jeg har fått en del forslag av en venn som heter Olav Helland. Han har jeg tenkt å invitere senere til en episode. Han har selv autisme og har veldig mye erfaring med forskjellige ting. Det ville være veldig interessant, synes jeg, å høre litt hva det er han tenker og opplever som artist. Videre vil jeg si litt grann om podcasten. For alle kan starte en podcast. Noen starter podcaster som det innholdet er lite relevant. Det kan være mer humor. Dette skal være en faglig, korrekt podcast. Til det til informasjon, som alt fra helsepersonell til ansatte i skolen og andre steder som har kontakt med og ansvar for autister. Jeg er artist selv, så for meg er det veldig viktig at det ikke bare blir fagpersoner som sier hva de mener. Dette skal ikke være en podcast hvor autistenes stemme blir glemt. Det er det som er hele poenget. Nå har vi en mulighet med podcast til å både høre det faglige, det forskere og fagpersoner som jobber med autister har levert, men også det som autister selv opplever i hverdagen. Det er ingen tvil om at de virkelige autismekspertene er de som selv har diagnosen. Det er ingen tvil. Ved bare å kunne faget, ved bare å kunne teorien, så skjønner man ikke hvordan det faktisk er. Hvis man skal kunne hjelpe en bruker med autisme, så er man nødt til å ha en mer grunnleggende kunnskap om hvordan det faktisk er å ha autisme. Det er noe som er veldig vanskelig å klare å formidle gjennom tekst. Men her som vi da har mulighet til å snakke, kan vi ha en diskusjon sammen. Jeg har mulighet for å ha opp til tre stykker av gangen. Jeg har ikke flere mikrofoner. Utstyret mitt har mulighet til å ta opp til fire mikrofoner, så hvis det er noen som har mikrofoner, ordentlige mikrofoner med ekslerkabel, så er det mulig i fremtiden. Men ennå er det maksimalt tre stykker som kan snakke på denne podcasten samtidig. Men greit. Det er ikke sikkert at vi trenger å ha flere enn tre her i starten heller. Det kan bli større til det. Men litt om meg selv da. Jeg er født i 1997, tirsdag 1. april. I 2002 ble jeg diagnostisert med ADHD. Og i 2004 ble jeg diagnostisert med Asperger. Jeg vil nok si at mens jeg gikk på barneskolen, så var det nok ADHDen som ødela mest. Ja, derfor unnskylder dere bakgrunnsføring. Jeg passer en bitje her. Tommy. Akkurat nå så klør han litt i ansiktet, tror jeg. Men i alle fall. Jeg tror nok at på barneskolen så var ADHDen det jeg sleit mest med, på grunn av hyperaktivitet. Men det er ingen tvil om at Aspergeren også hadde en stor negativ innvirkning den gangen. Det har han ikke i den grad lenger nå for meg. Jeg synes at Aspergeren er en styrke. Hadde jeg fått valg om å ta en pille, og Aspergeren var kurert, så hadde jeg sagt nei. Jeg hadde ikke engang sagt nei takk, jeg hadde sagt nei. Jeg vil ikke kureres for autisme i Aspergeren. Det er en del av meg. Min identitet er så utrolig sterkt knyttet til at jeg er autist. Det er ikke bare jeg som sier det her. Det er mange autister som sier det. Du sier ikke til en person som er homofil at du er en person med homofili. For det er ikke en sykdom. Det er ikke noe du skal bli kvitt. Det er ikke noe du har. Men det er noe du er. Sånn er det også for veldig mange autister, meg inkludert. Jeg har ikke autisme. Jeg bruker det til og med litt om hverandre. Det kommer an på hvordan jeg bygger opp støttingen. Noen ganger passer det ikke å si at jeg er autist. Men jeg bruker begge deler. Det er en studie fra 2015 i England som viser at majoriteten av autister foretrekker å bruke autist. Jeg mener det var rundt 18 prosent som var mot å bruke autist. Dette er da spørt av autister selv. Ikke pårørende. De var også med i studien og har spurt. Men de talene som jeg sier nå er de reelle talene for autister. Jeg brenner for den debatten der. Jeg snakker om det der så ofte jeg kan. Jeg opplever alt for ofte. Jeg blir møtt negativt for det at jeg mener det. For i Norge har det ikke kommet så langt. Det er fortsatt en sånn abelistisk tankegang. Hvis du har en diagnose eller sitter i rullestol, da er du syk, du mangler noe. Du er ikke i stand. You are not able. Du er handicappet og det er ikke noe du kan være stolt av. I Norge kan du ikke være stolt av å være handicappet. Enkelt er greit. Jeg synes det er veldig merkelig. Hvorfor skal du egentlig ikke være stolt av det? De som jeg kjenner som sliter med et eller annet handicap, de er ståpåvilje, de gir seg ikke. De er sterke individer. At man ikke skal være stolt av det, det skjønner ikke jeg. På barneskolen ble jeg mobba fra 1. til 7. klasse. Hvert eneste friminutt ble jeg mobba av jevnaldrene. Hvorvidt jeg ble mobba av ansatte, det kan man diskutere. Det spørs hva man legger i mobbing. Jeg føler at jeg til tide ble mobba av ansatte. Det er min subjektiv oppfatning av det. Hvis vi sier at jeg ikke ble mobba av ansatte, det er greit nok. Men jeg ble i alle fall behandlet på en måte som ikke er greit. Jeg kom hjem med blåmerker flere ganger etter å ha vært i basketak med ansatte. Jeg har kjempeproblem med å ha øyekontakt med folk som jeg ikke selv velger. Jeg kan ha det med noen. Noen klarer jeg å ha øyekontakt med. Men det er ikke alle. Når jeg på barneskolen, når jeg slår på kjeft, blir forbrølet til meg at du skal si meg i øynene. Og at han er 10-15 cm fra meg, fra ansiktet mitt. Når han brøler det, og spytten står. Og selvfølgelig det jeg da sier er, kan du trekke deg unna med den bidrettdompen din? Det blir jo mer blåkabbel. Men per dags dato kan jeg fortsatt ikke se at det var noe som helst gærent i at jeg sier det til en person som på den måten bryter mine intimgrenser. Og det å bli tvinget til å se andre i øynene. Dette er ikke jeg som sier det igjen, men dette er da artister som for eksempel har blitt voldtatt. Og det er ganske mange som opplever seksuelt misbrukt. Men det er flere av de som sier at det å bli tvinget til å se noen i øynene, kan føles veldig likt som det å bli seksuelt misbrukt. Og det at det blærer, det er greit. Folk kunne ikke så mye den gangen. De kunne veldig mye, men de kunne ikke så mye. De hadde kommet veldig langt bar de siste årene. Men det å ikke kunne klare å ta det innover seg, selv om man får beskjed om det gang på gang på gang, at jeg ikke liker å ha øyekontakt. Det er så traumatisk, sånne opplevelser. Og det gjør at man mister virkelig all tro og håp på at det finnes mennesker som er overleite. Man blir mistroisk når man gang på gang blir møtt av mennesker som virkelig ikke klarer å forstå hva det er man sliter med. Og man får høre gang på gang at «Nei, dette går bra. Dette ordner vi». Og så viser det seg bare at «Nei, vi kan ikke huske at vi har sagt det». Det var et tilfelle med skoleplass nå på videregående. For jeg søkte om skoleplass, men fikk avslag. Og fordi at fylket ikke hadde oppfylt det kravet om veiledning overfor meg, pluss at de hadde surret veldig med søkingen og alt det der, så klarte jeg å få gjennom og få skoleplass. Fordi at de hadde ødelagt for meg. Opprinnelig utdannet jeg meg til anleggskartner ved Gjennestad, men jeg hadde ikke karakter i norsk og engelsk. Og hadde fritak i det fra barneskolen. Så når jeg kom ut i leirtida, fikk jeg vite at jeg ikke kunne ta fagbrev på normert tid, fordi at jeg ikke hadde karakter i norsk. Så da gikk ikke det. Men jeg mente at det kunne jeg, fordi jeg hadde fritak på grunn av skolen, noe som betyr at jeg hadde krav på å få fritak på videregående. Nei, det mente fylket ikke stemte. Og jeg husker ikke akkurat hvilken paragraf det var, men det viser seg etter at jeg hadde kranglet med dem i et eller annet år, at det jeg sa stemte, så de måtte gå tilbake på det. Men dessverre gjorde alt det styret jeg hadde med fylket, at jeg mistet all motivasjon til å fullføre leirtida. Det hadde vært veldig mye sykemeld frem til jeg fikk medhold på norsk, noe som gjorde at det fungerte rett og slett ikke for meg å gjøre ferdig leirtida. Det var derfor jeg søkte på VG3 Påbygg. Nå har jeg tatt VG3 Påbygg over to år. Jeg er nødt til å ta det et år til minst, for i år tok jeg bare naturfag, og i fjor tok jeg norsk. Men jeg har rett og slett ikke krefter til å være på skolen hver eneste dag. Jeg har krefter til å være i masse møter og være veldig aktiv, men problemet er at skole er ekstremt mye mer slitsomt. Det er mange jevnhaldene noe jeg takler dårlig. Det er mye støy, det er mye lukter fordi alle bruker parfyme, og det er vanskelig å føle at jeg har fått alt av beskjed, og så brukes vi slørning, det er et helvete. Jeg blir utslitt av hele den settingen også, veldig likt når jeg er fast arbeid. Jeg har vært det, og det fungerer dårlig. Men i alle fall her nå, så går jeg på videregående, og har planer om å fullføre det, så får vi se hvor det ender. Nå sitter jeg altså i styret i Autismeforeningen i Vestfold. Jeg er medlem i ungdomsrådet til sykehuset i Vestfold, og jeg er varet til reglene om at brukere blir statbedd. Grunnen til at jeg er med på sånne ting er jo, for det første er det en veldig god mulighet for meg til å være litt mer sosial, men for det andre er det faker jeg brenner for, og på grunn av de opplevelsene jeg har hatt i barndommen på skolen, så brenner jeg for sånne saker, og det er også derfor jeg har krevet erstatning fra Sandfjord kommune, og kommer nå til å gå videre Stevne kommunen, fordi jeg mener at de opplevelsene jeg har hatt på barneskolen, det må komme frem. Det er ikke lenger en privat sak for meg, og jeg håper at sånne saker skal kunne gjøre at kanskje hvertfall en annen person ikke trenger å oppleve det samme som meg. Det håpet der, det er nok at jeg velger å ta disse kampene dag inn og dag ut, og de hjelper ikke meg, de sakene, det gjør sjelden ikke, men hvorfor skal andre måtte oppleve de tingene jeg har opplevd, når jeg kan være med på å avslutte det. Når jeg kan være med på å forhindre at det skjer, da er det min plikt å bidra til det. Det er også litt av grunn til at jeg startet denne podcasten, fordi at jeg har autisme, eller jeg er autist, og det er ingen tvil om at jeg har hatt mange opplevelser knyttet til autisme, og særinteressen min er autisme. Er det en ting som jeg kan sette meg ned og lese på uansett, så er det autisme. Jeg synes det er et ekstremt interessant emne, og jeg holder kurs om det, og skriver blogginnlegger og sånne ting, informative fagtekster. Så hvorfor jeg skal sitte med de erfaringene mine for meg selv, jeg klarer ikke å se det. Det har jo selvfølgelig en positiv bieffekt også, at når jeg er åpen om alle disse tingene, så har det ikke lenger folk noe de kan mobbe med. Det er ikke mulig å mobbe en person som er helt åpen om alt. Hva er det da som man kan bruke til å mobbe med? Jeg er jo ærlig om det. Det merket jeg veldig, at når jeg ble helt åpen om alle disse tingene, så sluttet mer eller mindre all mobbing. Det er selvfølgelig ikke for alle, for man er nødt til å klare å stå i det. Det blir tøft det tider, men for de som klarer det, og for de som føler de ikke har noe av det, så vil jeg nesten anbefale å prøve en sånn tilnærming. Det har i hvert fall hjulpet meg veldig mye. Som mange andre autister er jeg oversensitiv for lyd. Jeg går alltid rundt med støykonsulera og nørepropper når jeg er ute offentlig. Jeg klarer ikke å filtrere ut alle lydene. Jeg kan sitte og ha en samtale med folk i et stille miljø, og da får man alt de sier. Men hvis det er litt veistøy, det er noen andre som snakker i nærheten, på et kjøpesenter eller en kafé, eller TV eller radio står på, så klarer jeg plutselig ikke å skille mellom de ulike lydene. Og jeg hører da nødvendigvis dårlig. Det er litt artig, for jeg har overnormalt god hørsel. Men når det er annet støy, klarer jeg ikke å filtrere viktig og uviktig informasjon. Da ender det opp med at jeg ikke hører det som blir sagt. Selv om jeg hører det, så forstår jeg det ikke. Alt kommer inn samtidig, og da klarer jeg ikke å skille lyd. Det er et filtreringsproblem. Det er jo også det samme som skjer med klær. Jeg klarer ikke å vende meg til klær som klemmer rundt omkring, som er klumpete, fordi jeg klarer ikke å slå av det signalet. Normalt slår man av signal fra det man kjenner hele tiden, for å ikke overblaste hjernen. Men i mitt tilfelle klarer jeg ikke det. Så hvis det er støy rundt, så klarer jeg ikke å filtrere ut den. Jeg er bevisst på støy hele tiden, og jeg er bevisst på all fysisk berøring hele tiden. Derfor kan klær være plunderete, fordi de må ligge akkurat riktig. Men så klemmer de på litt feil sted, og det er ikke veldig behagelig når du hele tiden går rundt og er bevisst på det. Man blir litt gæren, for å si det mildt. Det går meg på nervene. Så vi er litt over til hva det er jeg har lyst til å snakke om i de neste podcastene. Jeg har til nå bare fått avtalt med to stykker som kommer og skal snakke. Men jeg kommer til å kontakte flere senere, og jeg håper at det er andre fagpersoner eller artister eller pårådene som også er interessert. Jeg kommer kun til å nevne navnene på de som jeg har avtalt med. Eventuelt også hvis det er for eksempel en bok eller et veldig spesifikt emne, så kan det hende jeg nevner. Dette kommer ikke noe spesifikke rekkefølger, for det kommer helt an på hvem som har tid når folk er opptatt. Dessverre er det umulig å planlegge det. Det der også går meg litt på nervene, for jeg skal drifte oss og planlegge en podcast eller planlegge noe som helst. Så er jeg nødt til å ta hensyn til alle de som skal være med. Jeg er ikke så veldig god på å være fleksibel. Det ligger til den her Aspergeren. Det er god trening, men det er krevende, for jeg er nødt til å samarbeide med andre mennesker som jeg aldri har vært spesielt god til. Det er ikke mange jeg har vært god til å samarbeide med. Jeg kommer vel egentlig bare på Belinda, ekskjersten. Hun er vel den eneste som jeg er god til å samarbeide med. Men ellers er jeg ganske dårlig på det. I alle fall er jeg nødt til å snakke om hva autisme egentlig er. Gjerne litt også om hva autisme skyldes. Gener, miljø, altså arvomiljø. Så kan vi egentlig avlive den myten om en gang. Vaksiner medfører ikke autisme. Det er motbevisst. Gang på gang på gang. Det er bare å innse at det bare er tull. Hadde det vært slik at noen får autisme av vaksiner, så må vel det faden ta med å være bedre enn at de dør innen at de er et år av en eller annen infeksjon. For det vaksiner gjør, de holder folk i livet. En av de første episoderne nå kommer til å handle om mobbing. Da har jeg fått lederen i Foreldrenettverket mot mobbing, Karianne Negersmith, til å komme. Vi skal da snakke litt om hva mobbing er, hva det ikke er, hvem som blir mobba, hvilke rettigheter man har, og langtidseffekten av mobbing for både den som blir mobba og den som mobber. Så skal vi snakke litt om hvordan det er å være artist. Vi må snakke om framstilling av autisme i media. Vi har mange karakterer, sjelden Cooper, vi har Rain Man, vi har Saga Nord igjen, og så videre. Hvor riktig er egentlig den fremstillingen av autisme? Er det noe sånt der, eller er det bare oppspinn? Et veldig fett tema, spesielt i engelsktalende land, er jo neurodiversitet. Det er der det kommer fra, om man er artist eller om man har autisme. Autister som kjemper for neurodiversitet aksept, de kaller seg autist. Fordi det er ikke en sykdom, det er en personlighet, like mye som det er en diagnose. Og den kan ikke behandles med noe kjente midler i noe stor grad. Vi har nødt til å snakke om oppferdsterapi, tilrettelaget opplæring og annen teknologi. Vi må snakke om de nye diagnosmålmålene, ICD-11 og DSM-5. For der er nemlig autisme, eller asperger og alle underdiagnosene til gjennomgrip av utviklingsforstyrrelser, er erstattet med bare en autisme spektraforstyrrelse, og så at man graderer da autismen. Er det hensiktsmessig, eller er det ikke? Er det for tidlig? Vi må snakke om karriere, altså jobbmuligheter og sånne ting. Hvordan er det å være i arbeidslivet? Hvordan fungerer det å jobbe for en med autisme? Vi må snakke om hvordan det er å få diagnosen når du er voksen. Det er veldig mange som får diagnosen som voksen, spesielt jenter. Vi må også snakke om å møte med psykiatrien. Hvordan er det å møte psykiatrien når du først blir henvist, uavhengig om du er voksen eller barn? Hvordan er det egentlig? Blir man godt tatt imot? Møter man forståelse for sine problemer, spesielt språkforståelsesproblemer? Eller er det veldig vanskelig å få en god relasjon til en behandler? Mortalitet eller dødelighet. Det er en del estimatier som viser at autister har 2-3 ganger høyere risiko for tidlig død. På verdensbasis er det noe sånt som 48 år, som er gjennomsnittlig levholder. Det er drastisk kortere enn den generelle befolkningen. Hvorfor er det egentlig sånn? Det må vi snakke om. Det er et utrolig viktig emne. Det er skremmende å tenke på at den gjennomsnittlige levholderen er så kort, og at risikoen for tidlig død er så mye høyere. Et eksempel er statistikk på selvmord eller forsøk. Det er om lag 25 prosent av pasienter med bipolaritet i en depressive fase, som forsøker eller tar selvmord. 12 prosent i den generelle befolkningen, og 36 prosent i den autistiske befolkningen. Hvorfor er selvmord og forsøk på selvmordstallet så utrolig mye høyere i den autistiske befolkningen enn selv bipolare befolkningen med depresjon? Hva er det som gjør at autister er overrepresentert på den statistikken? Det er også en tydelig kjønnsforskjell ved autisme, både når det gjelder hvor mange gutter og jenter som blir diagnostisert. Men det er et forholdstall på rundt 1 til 5. I tillegg er det også forskjell på hvordan autisme manifesterer seg hos jenter og gutter. Det kan være en av de store årtakene til at det er forskjell på hvor mange som blir diagnostisert. Det behøver ikke være en reell forskjell der. Det kan bare være at vi ikke klarer å fange opp jenter. Det er også slik at jenter fra naturens side har høyere emosjonell kontent, eller høyere emosjonell intelligens, enn det menn har. Det er ikke den store forskjellen, men det er nok til at det er målbart. Menn har derimot en litt høyere IQ enn kvinner. Som sagt, det er et så liten forskjell at det ikke utgjør veldig mye, men det er målbart. Kan det være at den høyere emosjonelle intelligensen hos kvinner, som gjør at de ikke blir diagnostisert, eller at de klarer seg skjulete så godt, vi er nødt til å ha mer forskning på det emnet for å vite hva som faktisk er reelt. Men likevel er det et veldig interessant emne. Videre så er det jo også kommunikasjon. Det er noe som veldig mange til og med sliter med, uavhengig av om de er på den høyt fungerende eller den lavt fungerende enden av skalaen. Det er mer kommunikasjonsproblem selvfølgelig på den lavt fungerende enden. Men det er lignende kommunikasjonsproblem på den høyt fungerende enden, spesielt når det kommer til mer sosial bruk av språket. Det å skjønne metaforer, ironi, sarkasme, det er ekstremt vanskelig. Det er mange høyt fungerende artister som selv er ironiske og sarkastiske, men det betyr ikke at de selv skjønner når andre gjør det. Jeg kan bruke mye ironi og sarkasme, det er sikkert ødeleggende, siden folk ikke skjønner at jeg ikke skjønner det selv. Jeg har jo også nå blitt uforutrygda, ble det fra 1. desember. Vi kan snakke litt om hvorfor det er så mange med Asperger som blir uforutrygda, og om det er grunn til bekymring, eller om det er som vi må forvente. De siste årene har jo også noe som heter PDA, eller patologisk kravundervikelsesrettferd, det har blitt mye fokus på det. Noen mener at det er en underkategori av autisme, andre mener at det ikke er det. Noen mener at det er organisk, andre mener at det er tillært. Jeg kan ikke nok om emnet til at jeg har lyst til å si noe der, egentlig. Av det jeg har lest, heller jeg over på at det er i mange tilfeller en tillært atfeil. Enn så lenge er det ikke vært nok forskning på det som vi kan treke slutninger av. Men det er i alle fall et emne som vi må komme inn på, for det skaper så mye debatt og intriger at vi har nødt til å få hvertfall lufta det, og det er veldig, veldig mange pårørende og autister selv som ikke vet noe om det. Det er ikke et veldig kjent emne, men jeg tror det er et viktig emne, og derfor vil jeg komme inn på det. Senere har det også snakket om forelskelse-romantiske forhold. Det er noe som veldig mange autister sliter med. Det er ikke så rart det, med tanke på at man er litt sosialt klosset til et eller annet. Det er veldig mange, spesielt høytfokkerende autister, som ønsker seg kjæreste, men som ikke klarer å få det, ikke klarer å få venner en gang. Hva er grunnen til det? Hva kan gjøre for å bøte oss på det? Og er det egentlig sånn at man burde jobbe mot å få seg en kjæreste? Eller kanskje er det best å være alene? Og hva må helsepersonell vite om autisme? Hva må helsepersonell i somantikken vite? Og hva må helsepersonell i psykiatrien vite? Det er noe som jeg ønsker å lage noen episoder om i en sånn serieformat, slik at man da kan snakke med forskjellige folk over flere episoder om hva det er helsepersonell må vite. Vel, det var i alle fall en del av mine ideer og tanker. Og det var litt av meg, så jeg synes det er viktig at dere vet litt hvem jeg er for å kunne stole på det jeg sier. Sånn sagt så skal dette her være en faglig, korrekt podcast. Og det vil si at jeg er nødt til å klare å finne en god balanse mellom det å la fagpersonen sine meninger og kunnskap komme fram, men også artistens. Så på den måten så kan nok ... Jeg må rett og slett bare finne den gyllene grensa, prøve meg litt fram over noen episoder. Dette er tross alt første episode, og jeg har ikke noe studio å ta opp i. Jeg kommer til å reise rundt og møte de jeg skal snakke med, og vi må finne det best mulige sted å møte oss. Så det kommer til å være bakgrunnsstøy, for eksempel som vi sa med Tommy, eller ved om, eller at det blåser, eller rungklang. Det må vi tåle. Jeg skulle ønske at ingen trengte det, men jeg må bare. Vi har ikke noen mulighet. Men jeg vil uansett gjerne høre fra dere. Hva er det dere har lyst til å høre om annet enn det som jeg har sagt nå? De forslag og spørsmål kan man sende inn gjennom et kontaktskjema jeg har på nettsiden min, sondrestrømme.org skråstregpodcast. Det kan også sendes på Messenger til Facebook-sida artismepodden. Dere finner også et Messenger-kontaktskjema på nettsiden min. Så jeg håper at denne podcasten høres interessant ut, at det er noe dere har lyst til å høre på. Jeg skal prøve å lage en mest mulig detaljert beskrivelse til hver episode, slik at man ikke nødvendigvis trenger å høre på alle episoderne, men at man kan gå og høre på mer spesifikke emner. Og jeg kommer også til å prøve å lage bokmerker, holdt jeg på å si, i podcasten, slik at man kan flytte seg fra A til B til C, og da vet man hvor er de forskjellige tingene, når blir de forskjellige tingene snakket om. Så vi får se hvor detaljert jeg klarer å lage de tingene der, men jeg skal i hvert fall prøve. Så takker jeg for at dere er interessert i å høre på, og ønsker deg velkommen igjen til neste episode om mobbing. Takk for meg.