i vi smr

Nå tar det opp, liksom. Nå tar det opp. Ok, har du stemmet nå? Ok, klar, ferdig, gå. Den var jeg. Den var død. Han. En. Død. Den. Han. Var. Han var. Alltid så jævlig blid. Og positiv. Han var. Bare en liten gutt. Et barn. Men jeg hatet han. Og jeg hatet å spille trompet. Likte ikke lavhjemtrett. Jeg hadde et kort. Jeg hadde konfirmasjonsgrupper. Men mest av alt, hadde jeg gutterskåren. Jeg var hun. Jeg er ikke han i dag. Men jeg var han da. Man er jo bare den man tror man er. Han. Hadde ingen venner. Han. Var et slags småpoffer. Rett og slett. Han gutten. En gang tok jeg modeller i klumpen. Og sånn. Kitt. Sånn. Feit snøball. Av sånn henge på veggen. Tyggest dritt jeg fant i skapet. I kulturskoleklasserommet. Og kastet rett i røypen. Og knuste brillene. Så kunne han ha blitt blind. Men han fortalte det ikke. Så hadde han aldri tatt nok snø. Han var en dam motsatt av meg. Han hadde bare en eneste venn. Og det var søstre hans. Men allikevel sa han alltid etter meg. Og oss. Han var liten og stygg. Ingen likte han. Men han gikk etter alle allikevel. Selv om alle var dyrt sikre mot han. Han bare kastet ikke. Han. Bare en del av fellesskapet skulle være med. Hadde ingen å henge med i pølsene. Men han likte det blindt å la seg utestenge. Og jeg hatet å spille hans instrument. Hatet for stunden. Det var så intenst. Jeg satt og gledet meg til øvelsen var ferdig. Og når vi var ferdige frydet meg over at det var en hel uke. Liksom maksimum antall dager. 23 timer og 59 minutter til neste gang. Men han elsket kulturskolen. Og spillet kornett. Glødet og entusiasme rett og slett. Sånn at nu som den kornetten var rød, spillegleden lyste. Fordi ingen visste hva jeg hadde nemlig hatt. Hva da? Hadde ikke visst hva en A var. Jeg kunne ikke lese. Skjønte ikke noe av de prikkene og genvenklene og rytmen på fire fjerdedeler. Jeg bare spillte på gehør. Da er det eneste storste vei i livet. For at dirigenten skulle peke på meg og spørre. Kan du spille en fest? Begynn fra A. Det var litt det aller verste som kunne skje. Og en dag så den dirigenten liksom og tenkte på noe. Han hørte igjennom spetaklet. Liksom smakte på lufta. Alle her da var noe galt et sted. At det var liksom noe spillte spillte surt. Og jeg svettet av redsel for å bli spurt om å spille alene. Sånn at alle skulle skjønne at jeg ikke kunne en dritt. At alle skulle le. Så spilte han på Martin. Han grutte ned taket han. Spilte for å se. Og så hørte man bare du-du-du-du-du-du Shhhh Og alle bare hva er det? Han sang inn i kornetten. Han kunne ikke lage lyd med leppene på munstykket. Så han sang inn i kornetten. Han spilte over et kalb siden fem år. Og jeg satt og skalle. Det var ikke noe som kunne skje med meg. Det jeg hadde vert tatt for i flere år skjedde nå. Men han var ikke det mitt. Han opplevte det. Så spilte han. Før alle lo. Shhhh Men han bare fortsatte å spille. Neida, synge. Det lød som en kasu. Verdens tristeste kasu. Mæ-mæ-mæ Han sang inn i kornetten og hadde gjort det i alle år. Det er det mest en som jeg noen gang har hørt. Hun jeg er ikke som henne. Det ser ut som et glansbilde. Jeg har alltid fått være igjennom at jeg har en dårlig sangstemme. Det har aldri noen sagt til henne. Men det er noen lykke de alle fire har sagt til meg i livet. Så da har jeg bare trutt på det. For sånn folk betaler deg at du er, er jo også sånn du blir. Og jeg har hun som venninne. Hun har alltid dødt for tant at hun er fantastisk pen og enk selv om hun har en forferdelig sangstemme. Men hun bryr seg ikke. Hun bare synger. Hun er en sånn som elsker å dra på roskilde. Og det er jo det at festivaler handler om følelser samspillet. Men jeg hater festivaler av en eller annen grunn. Folk som gaster opp på scenen. For deg. Og for en måned går jeg for å kjøpe frokost. Så sitter jeg en fyr uten noe seriøst. Det passer mitt begynnelse. At man ikke kan dusje. At det enten dønster urin eller at man svømmer i veiene. Folk nobider det. Folk unngitter frokostbitte. Folk der pisser, svetter og kriser blod. Folk albuerer i Trinos. Folk står og gnisser an hunder i en morsbitte. Jeg er bare ikke typen menneske som liker silent disco. Og det er bare meg og henne der. Bare vi som skulle dra på festivalene. Men det er sånn som bare kan bli venner med hele landsbyen. Hele Roskilde på en dag. Men jeg er ikke sånn. Jeg har ikke snakket med noen. Og greit. Det er ikke helt forferdelig å høre på musikk og drikke og chille. Jeg vil ikke være nøkka til hverandre som hater Roskilde. De står og ser på meg på konsert og ser sånn vide i skjortene. Vil du det? Sier hun. Bli med. Det er jo masse sånn vandrehistorier på Roskilde. Og folk som tar livet ditt og sånt. Sånn før hun ser opp på et land tar hun en grad og man kan hoppe i strikk. Men da må jeg jo bare bli. Hun forstår seg ikke på depresjon. Så jeg forteller ikke noe. Sier jeg. Og bli med inn i noe seriøst som en blanding av et drihus og et speilhus. En slags Pavillon. For de spiller Robin med dansinga med øynene. Både telefoner. Alle har trolig sånne telefoner. Og jeg har så lyst til å peile. For jeg hater egentlig å danse. Og alle står med seg til River. Og det er helt stille. Jeg prøver for litt. Men jeg får ikke til. Så jeg tar av meg og telefonen spør meg selv ut. Og ingen hører det. Hvorfor liker jeg ikke Roskilde? Ingen svarer. For ingen hører. Alle danser nå her i sin egen verden. Og så stikker jeg. Jeg går ut av glashuset. Og så kommer en type ut av glashuset og sier Hei, nå er jeg gal. Jeg vet ikke. Hvem er jeg? Og hvem er han? Dette er ikke meg. Jeg er ikke sånn her. Hvem er jeg? Jeg er ikke en venninne av meg. Og så går jeg til drift og finner ryggsøken. Og så tar jeg han. Hun. Det er ikke meg.